Det er et stort problem. På Nyhavna i Trondheim gjør Vincent Gartiser det han makter for å gjøre plastavfallet til en ressurs.
– Jeg ville heller gjøre noe med hendene enn å sitte på et kontor, sier han.
I fjor tok han valget med å slutte i jobben i Nidar og satse på plastgjenvinning i småskala gjennom firmaet Utoplast.
Se hvordan Vincent Gartiser forvandler plastavfall til nye bruksgjenstander:
Inne det romslige hjørnet i lagerhallen til BrukOm på Nyhavna har han skapt sin egen lille plastoase. Med 30 ulike produkter i sortimentet, alt fra små plastperler til blomsterpotter, knagger, knotter, karabinkroker og fliser jobber han hardt for å bygge opp en gjenvinningsbedrift basert på kortreist plastavfall – og håndmakt.
– Det er ikke råstoffet det står på – det er evig nok plast. Men det handler rett og slett om hvor mye jeg greier å håndtere, sier han og viser fremgangsmåten:
Først kverner han opp plasten i små strimler. Deretter mater han dem inn i manuelle sprøytemaskinen. Der varmes plastbitene opp på 240 grader (PP) i 10 minutter, før Vincent kan presse den flytende og myke plasten ned i aluminumsformen.
Sekunder etterpå skrur han opp støpeformen og jekker ut det nye plastproduktet.
– Lokale løsninger på globale miljøproblemer
Ingeniøren og materialteknologen var en aktiv del av skatemiljøet i hjemkommunen Troyes i Champagne-distriktet da han vokste opp. Gjør-det-selv-kulturen gjennomsyrer fortsatt tankesettet hans. Nå er han en aktiv bidragsyter i Precious Plastic-bevegelsen, som startet opp i Nederland i 2012.
-Jeg føler en trang til å handle og vise hvordan vi kan skape lokale løsninger på globale miljøproblemer, sier Vincent.
Etter studiene hjemme i Frankrike jobbet han i flere år som prosjektingeniør ved gjenvinningsbedriften Expladan Recycling i Danmark. Han spesialiserte seg på plastavfall og ble godt kjent med de ulike kvalitetene og mulighetene.
Samtidig så han de enorme mengdene plast som strømmet inn fra hele Europa – også Norge.
-Det handler om kunnskap om materialene, sier han og lar oss kjenne på en klesklype støpt i to ulike plasttyper – den ene i polypropylen (PP / nr.5) er stivere, mens den andre, i høydensitets polyethylen (HDPE / nr.2) er mykere og egner seg best til lave temperaturer og dagslys.
Perler til kunstmuseet
På en pallevegg har han produktutstilling og folkeopplysning om de ulike plasttypene.
Nylig leverte han over 3200 små perler til et kunstprosjekt for barn på Trondheim Kunstmuseum.
-De kunne valgt å bestille dem fra Kina til en brøkdel av prisen, sier han.
Han vet han ikke kan konkurrere på pris med billige plastprodukter fra Østen. Men han merker at flere og flere er opptatt av å vite opprinnelsen til produktene de kjøper og at de ønsker å bidra til en mer sirkulær tankegang.
– Koster ikke mer enn en god terrengsykkel
-Det er som med matlaging, hvis råvarene er dårlige, blir også resultatet dårlig, sier trebarnsfaren som flyttet med kona og familien til Trondheim i 2010.
Han tar tak og sveiver rundt hjulet på maskinen som transformerer de oppkvernede plastflakene til nye gjenstander.
-Én sånn maskin koster ikke mer enn en god terrengsykkel, og med denne kan du få til mye, illustrerer han.
20 lokk = 1 potte
Det krever cirka 20 Bremykt-lokk å lage en blomsterpotte. Og det er ikke råstoff det er mangel på.
-Jeg har folk som samler for meg, og har fått noen gode hjelpere, både blant naboer og i enkelte butikker og bedrifter, forklarer han.
Rundt oss ligger det mengder med plast i alle former. Godteribokser, utslitte handlekurver, bilbaner, matemballasje og DVD-cover. I et hjørne står en smågodthylle, fylt med kvernede plaststrimler og nøye merket.
I stedet for å vente på nye, store teknologiløft, ønsker Vincent å starte i det små, og vise hva som faktisk er mulig – med enkle midler.
Tekst/foto: Bård Sande